Laks
Art: Laks (latinsk navn: Salmo salar)
Utbredelse i Norge: Langs hele kysten.
Leveområde: I vassdrag der den kan vandre til og fra sjøen. Har krav til god vannkvalitet.
Størrelse: Smålaks; 1 - 3 kilo, mellomlaks; 3 - 6 kilo og storlaks; 6 kilo og større. Den største fanget i Norge er 36 kilo, men offisiell norgesrekord er 32,5 kilo. Smålaks har vært ett år i sjøen, mellomlaks i 2 år og storlaks har vært der i 3 - 4 år. I tillegg er det noen lakser som overlever gyting og som påfølgende vår på nytt vandrer ut i havet igjen for å spise seg enda større.
Alder/størrelse ved kjønnsmodning: Først lever de om lag 3 år i elva, før de vandrer ut i havet og blir der i 1 - 3 år før de kommer tilbake for å gyte. I tillegg blir noen hanner kjønnsmodne når de er 10 - 20 cm lange. Da veier de bare noen få gram og kalles modne unger eller gyteparr. Disse småtassene sniker seg til å gyte med hunner når hun tror hun bare gyter sammen med en stor laks. De sniker seg inn under hunnen i det gytingen foregår, og skvetter melken sin over eggene.
Gytetid: Høsten (oktober - januar). Hunnen graver gytegroper.
Yngelen: Eggene klekkes seint på våren (april - mai). Ungene blir liggende i grusen til plommesekken nesten er oppbrukt før de kravler seg mot fritt vann.
Gyteplass: Relativt hurtigflytende vann over variert steinbunn.
Arter den kan forveksles med og hvordan du kan skille den fra disse: Ørret (sjøørret).
Ørreten har flere prikker under sidelinja og på gjellelokket. Laksens halerot er mye slankere enn ørretens, dette gjør at du lett kan holde en laks etter halen noe du ikke like lett greier med en ørret.
HØYT SKATTET
Laksen trenger neppe noen introduksjon i sportsfiskerkretser, høyt skattet som den er. Fra den kommer inn i fjordene om våren til fisket avsluttes i elvene om høsten, er den ettertraktet både i sjøen og i elvene. Laksen er stor, kraftfull og velproporsjonert i sportsfiskerens øyne, dette kombinert med tidligere tiders mystikk omkring dens liv og laksen betydning som mat og salgsvare lokalt, har satt denne fisken i en særstilling i norsk ferskvannsfauna.
HARDT BESKATTET
I det følgende omtales laksen som om vi har glemt at en del av hannene modnes som gyteparr!
Laksens anadrome livshistorie med strabasiøst elveopphold som ung, relativt langt sjøopphold og strabasiøs tilbakevandring og gyting, gjør at det er svært høy dødelighet fra fødsel til gjennomført livssyklus. Gevinsten for dem som greier å gjennomføre livssyklusen er imidlertid høy - de blir store, noe både hanner og hunner tjener på, bådenår det gjelder slåssevne og mengde kjønnsprodukter de har produsert (gjelder mest hunnene) og evne til å forsere elven.
Laksens livshistorie gjør at den er relativt lett å overbeskatte, derfor var dette en av de første artene som det ble laget spesiallover for. Blant annet ble det svært tidlig forbudt å stenge helt for laksens frie gang i elvene. I dag kjenner de fleste til at fisket etter laks er gjennomregulert både i elv og sjø.
Laksebestanden har gått markant tilbake. Årsakene er mange, men ødeleggelse og innskrenkning av laksens leveområder, forringet vannkvalitet, negative effekter av rømt oppdrettsfisk, fiskesjukdommer og feilbeskatning er blant de årsakene som kan nevnes.
FISKE
Laksen er ved siden av sild og torsk vår best kjente matfisk. For noen år tilbake hadde den ry på seg for å være finmat. Det er villaksen fortsatt. Den laksen en kjøper i matvarebutikken er i hovedsak oppdrettsfisk, og den har på kort tid oppnådd ry som annenrangs matfisk. Dels har dette med at den er blitt billigere å gjøre, dels er det fordi den smaker annerledes, selv om de fleste trolig ikke kjenner noen forskjell på smaken. Dessverre er mye av den laksen vi får i sjøen og elvene også oppdrettsfisk. Denne kan spises, men er et negativt innslag i miljøet.
Sportsfiske etter laks i elvene foregår både med sluk/spinner/wobbler, meitemark og flue. Tidligere var bruk av "opptacklet" reke samt tubeflue med søkke vanlig i bruk. Uten tilsynelatende god begrunnelse er flere av disse fiskeformene i dag forbudt. Det samme gjelder i stor grad bruk av annet enn flue i en rekke vassdrag.
Utstyret til laksefiske avhenger selvfølgelig av størrelsen på fisken i de aktuelle vassdrag, men generelt bør utstyret være kraftig.
Sjøørret
Art: Sjøørret
Utbredelse i Norge: Langs hele kysten.
Leveområde: Finnes i elver langs hele kysten. Samme art som innlandsørret. Etter et opphold i sjøen (saltvann) vandrer den opp i elven for å gyte om høsten. Sjøørreten klekkes om våren og hevder revir på samme måte som innlandsørreten. Ungene blir så stående i elva fra 2 til 6 år før de går ut i sjøen for første gang. De er da 14-24 cm lange og kalles smolt. I Sør- Norge tar det kortest tid før de smoltifiseres, mens det i Nord-Norge tar 4-6 år. Under oppholdet i elva er de litt klumpete og har mørk farge med fingermerker for å kamuflere seg. Ved smoltifisering får de en slankere kroppsform for å svømme lettere, og de blir sølvblanke under buken og mørke på ryggen for å synes mindre i havet. Noen hanner blir aldri smolt. De står i elva som små, stasjonære fisker. Utvandringen starter når isen går om våren. De største fiskene, som har vært i havet før, vandrer først ut. Disse går også lengst ut i fjorden før de returnerer. Årets smolt vandrer ut senest, tar en liten tur ut i fjorden og kommer sist opp igjen i elva. Under sjøoppholdet spiser de mye, og de vokser opp til 10 cm på ett år. Småfisk er den viktigste næringen, særlig brisling og småsild. Nesten alle sjøørretene vandrer opp igjen i elva samme høst for så å vandre ut igjen om våren. Sjøørreten kan vandre ut i sjøen flere år før den blir gytemoden, og den gyter deretter ofte hvert år. De største sjøørretene, som kommer først tilbake, ankommer elva fra midten av juli og utover.
Størrelse: Størrelsen på sjøørreten er vanligvis fra 0,5 til 3 kg, men den kan bli opptil ca. 15 kg. Norsk sportsfiskerekord 14,500 kg.
Fiske:
Sjøørreten er en sky fisk, og fisket foregår ofte i skumringen eller om natta. Mark, fluer, små sluk og spinnere gir ofte godt resultat. Den beste sesongen for sjøørretfiske i elvene er derfor fra midten av juli og til fisket blir forbudt l. eller 15. september. Gode fiskeplasser er gjerne der strømmen brekker i utløpet av hølene. I sjøen fiskes sjøørret både med sluk og flue. Sjøørret utsatt i høyfjellsvann har mange steder gitt opphav til gode stasjonære innlandsørretbestander.
Røye
Art: Røye (latinsk navn: Salvelinus alpinus)
Utbredelse i Norge: Over hele landet opp til ca 1200 m.o.h.
Leveområde: I klare næringsfattige innsjøer som har vannmasser med kjølig vann hele året. I Nord-Norge eller i fjellet kan innsjøen gjerne være relativt grunn mens de lenger sør i landet gjerne er relativt dype med kaldt dypvann.
Størrelse: inntil 8 - 12 kilo, men røye på omkring 2-3 kilo regnes som veldig stor. Den røya som mange liker å fiske på isen, er ofte ikke større enn 100 - 200 gram. Det er også fin fisk!
Alder/størrelse ved kjønnsmodning: Se teksten
Gytetid: september - november
Yngelen: Eggene klekkes i mars - april
Gyteplass: nesten alltid i innsjøen, men i enkelte tilfeller i elv. Graver gytegroper slik som ørret og laks. Helst gyter den på grus og steinbunn. Gyter på dyp fra ca 0,5 m til 10-15 m, men gyting ned til 100 meters dyp er kjent.
Arter den kan forveksles med og hvordan du kan skille den fra disse: ørret, laks samt kanadarøye og bekkrøye der de er utsatt. I motsetning til ørret og laks som har mørke fargetegninger mot lys bakgrunn, har røya lyse fargetegninger mot mørk bakgrunn. Av de to artene kanadarøye og bekkerøye er det bekkerøya som lettest kan forekomme der det er røye. Bekkerøya har kraftigere hvite og svarte kanter på fremsiden av buk- og brystfinnene. Den er også mer marmorert enn vanlig røye.
UTBREDELSEN
Røye har lav trivselstemperatur sammenlignet med andre fiskearter i Norge. Utbredelsen avspeiler dette, og røya kalles ofte den nordlige landsdels fisk. Det er også den eneste fiskearten i ferskvann på bl.a. Svalbard og Bjørnøya. Der kalles den også ofte for spitsbergenlaks etter Spitsbergen på Svalbard. Allikevel finnes den nesten over hele landet og er således en av de mest utbredte artene i Norge. Det skyldes at røya var blant de første fiskeartene som vandret inn i norske vassdrag etter istiden for omkring 10.000 år siden. Siden røya tåler saltvann var den også i stand til å vandre inn langs hele kysten. Siden den raskt ble en populær matfisk for de menneskene som etter hvert bosatte seg i Norge, ble den i tillegg stadig satt ut i nye innsjøer.
DVERGRØYE OG STORRØYE
Ei røye i gytedrakt er blant de lettest gjenkjennelige fiskene vi har i Norge, med sin knallrøde buk og mørke, grønnlige rygg, men visste du at ei voksen røye som har nådd sin endelige størrelse kan veie fra 30 gram til 10-12 kilo? Dette skyldes at røye opptrer i flere forskjellige former. Ofte kalles de ulike formene for henholdsvis dvergrøye, normalrøye og sjørøye, avhengig av hvilken livshistorie de har. Alle disse formene kan leve i en og samme innsjø samtidig, og den ene formen kan gi opphav til begge de to andre.
Dvergrøye kalles den formen som bare blir 10 - 25 cm stor. Den er litt skral å se til, både kroppslig og fargemessig, sammenlignet med de to andre formene. Dvergrøya kjønnsmodnes tidlig sammenlignet med de to andre formene, ofte når den er bare to til tre år gammel. Føden består stort sett av ulike bunndyr som den finner i strandsonen i innsjøen.
I enkelte tilfeller hender det at røye først modnes som dvergrøye for siden å endre strategi og bli sjørøye. Dette er blant de mest avanserte livsstrategiene i den norske fiskefaunaen.
Normalrøye er den formen som vi vanligvis tenker på når vi snakker om røye. Denne formen er også den som kan bli størst. I de store innsjøene på Østlandet er det fanget slik røye på over 10 kilo. Dette er imidlertid langt over den vanlige størrelsen til denne formen. Normalrøya lever ofte mer i de frie vannmassene der den den første tiden lever av dyreplankton og insekter. Når den blir større kan den gå over på fiskeføde dersom det finnes tilgjengelig byttefisk (de må ikke være for store). Kjønnsmodnes gjør den når den er seks - sju år gammel.
Sjørøya vandrer, som navnet sier, en tur ut i saltvann, den er derfor anadrom. Dette gjør den fordi det er langt mer mat der enn oppe i innsjøen eller elva. Allikevel lever den først noen år kun i ferskvann til den er stor nok til å tåle saltvann (smoltifiserer) og til å slippe unna rovfisk i sjøen. Oppholdet i sjøen gjør at den vokser mye raskere enn de røyene som ble igjen i ferskvann.
Den er ikke så lenge ute i sjøen av gangen, kanskje bare 3 - 4 uker. Dette skyldes at den ikke tåler saltvann like godt som f.eks. laks. I motsetning til laksen må derfor de fleste sjørøyene ha flere sjøopphold, gjerne to - tre, før de blir kjønnsmodne. Da er fisken fem - ti år gammel. De fleste sjørøyene overlever gytingen og vil neste vår igjen vandre ut i sjøen for å spise seg feite.
Mens røye finnes over det meste av landet, er den livshistorien som gjør den til sjørøye begrenset til Nord-Norge sør til grensen mellom Nordland og Nord-Trøndelag. Sør for dette opptrer sjørøye kun sporadisk og ikke som stabil form.
OVERBEFOLKNING
Røya er kjent for å danne såkalte tusenbrødrebestander, d.v.s. bestander der det overveiende er veldig småfallen fisk. Årsakene til dette er mange, men i hovedsak skyldes det at det er for mange fisker i forhold til tilgjengelig mat i vannet. Grunnen til at det er for mye fisk er enten at det er veldig gode gytemuligheter slik at det blir født veldig mange røyer, eller at det er for lite uttak fra bestanden, av naturlige fiender og av mennesker.
I mange vann bøter en på dette problemet ved å drive utfisking. Under utfiskingen fisker en ut store mengder av de små røyene slik at de som blir igjen, skal få nok mat til å vokse seg større. Dette er slitsomt men artig arbeid som kan gi gode resultater dersom det gjøres riktig.
FISKE
Røya er blant våre beste matfisker. Den er dessuten en art som gir god kamp i enden av snøret. Det vanligste fisket etter røye, landet sett under ett, er nok isfiske med røyeblink eller annen isfiskeredskap (pimpel, mormhyska). Fisket om sommeren foregår oftest med flue, sluk/spinner og markdrag (konvoi o.l.). Røya er, spesielt om sommeren, kjent for å kunne være "sær". På denne tiden sier "erfarne" fiskere at "den tar ikke på redskap" og går over til å bruke garn. Dilemmaet er at dersom en skal fange fisk i garn må fisken bevege seg, og fisk beveger seg primært av tre årsaker - næringssøk, flukt og gytevandringer, som oftest er det næringssøk den driver med. Nå er det opp til deg å benytte resonneringsevnen. Prøv deg frem, og snart skal du se at det bærer frukter. Siden røya er kaldtvannskjær søker den dit dette kalde vannet er, og i heteperiodene (når vanntemperaturen går over ca. 16 grader) er dette dypere i innsjøene - let der.
Ørret (Salmo trutta)
Utbredelse i Norge: Over hele landet. Opp til om lag 1500 m.o.h.
Leveområde: Innsjøer, elver, bekker og i saltvann langs kysten. Trives ikke når vanntemperaturen overstiger om lag 20 grader Celsius. Når temperaturen i vannet blir så høy, blir oksygennivået i vannet lavere enn ørreten setter pris på.
Størrelse: Oppimot 20 kilo i de store innsjøene der ørreten lever av annen fisk. Ellers er fisk stor når den er over 2 kilo. Sjøørret kan bli 10 - 12 kilo.
Alder/størrelse ved kjønnsmodning: Vanlig alder er 5 - 7 år. Hannene modnes ett eller kanskje to år før hunnene. Blant sjøørret og innsjøørret er det ofte en del hanner som modnes tidlig og ved beskjeden størrelse (10 - 20 cm). Disse små hannene sniker seg under hunnen og gyter når hun prøver å gyte sammen med en stor hanne.
Gytetid: Om høsten. Varierer med temperaturregime i gytebekken. Hunnen graver gytegrop og begraver eggene for å beskytte dem.
Yngelen: Eggene klekkes tidlig om våren. Yngelen graver seg opp av grusen når plommesekken er oppbrukt. Når det skjer er avhengig av vanntemperaturen.
Gyteplass: Relativt hurtigflytende vann over variert steinbunn. I enkelte innsjøer gyter ørreten i stille vann.
Arter den kan forveksles med og hvordan du kan skille den fra disse: Laks. Laksens halerot er mye slankere enn ørretens, dette gjør at du lett kan holde en laks etter halen noe du ikke like lett greier med en ørret.
FINNES NESTEN OVERALT
Ørreten finnes nær sagt overalt i Norge, enten innvandret naturlig eller satt ut av mennesker. Den naturlige utbredelsen skyldes i hovedsak at den kan vandre i saltvann og at den i tillegg var blant de første artene som vandret inn etter istiden mens Norge fysisk lå lavere enn i dag. Ørreten er satt ut i de fleste fjellområdene våre, hovedsakelig fordi den alltid har vært en ettertraktet matfisk og fordi den er relativt lett å flytte på. At den finnes så mange steder er også et godt bevis på at det er en art med stor evne til å tilpasse seg nye miljøer.
ERNÆRING
Ørreten har en svært variert diett. Den spiser stort sett alt tilgjengelig som den får inn i kjeften med unntak av plantemateriale. Den er i så måte lite spesialisert på bestemte næringsemner selv om det fra tid til annen kan virke som den kun spiser "Europea 12" på krok størrelse 16. Det meste av livet er den er rovgrisk fisk, men en bør alltid bør nærme seg den folkesky ørreten med forsiktighet slik at den ikke blir skremt.
FISKE
Sportsfiske etter ørret kan utføres med de fleste agn som ligger innenfor ørretens størrelsesvalg (opptil om lag 15 cm). Generelt spiser stor ørret større byttedyr, gjerne annen fisk. Like fullt er gammel (stor) ørret ofte stor fordi den har levd et forsiktig liv og kan derfor være svært så skeptisk til redskap som den oppfatter som tvilsom (les: usikker på om det er mat eller ikke).
